Veien tilbake...
"til en ny form for liv..." til mine nye 100%
mer mine gamle 40-60%...

Hei og velkommen til min lille side om mitt liv som langtransport sjåfør, og veien tilbake til livet og mulig jobb. Med de utfordringer AS Norge, legger så fint til rette for med sine "velmente hindringer" på din vei.

Nå har det alt godt ca 15 år siden ulykken 29 Nov. 2007 og nå først er jeg følelsesmessig kompetent til og se tilbake på det som hente på en rasjonell og forhåpentlig god fornuftig måte.

Jeg hentet traileren på Evenes airport og 60 -70 cm snø rundt bilen. Det var en som ikke likte det hvite som daler ned fra himmelen. Noe som vi nordmenn vanligvis kaller snø. Han valgte og parkere traileren og ta flyet hjem et stedet.

På vei til Harstad måtte jeg fylle opp med mer diesel, det var første og siste gangen jeg behøvde kjetting, det var når jeg skulle til å kjøre igjen. Sto liksom på en topp og kom meg verken frem eller tilbake, så da var kjetting eneste utvei.        

Jeg startet opplasting i Harstad, og videre til div. fiskerier og senere over mot Narvik og  E10 Bjørnfjell retning Sverige og E4 nedover, ved hjelp av en innleid sjåfør kommet meg ned til Gjevelet området. Derifra gikk turen på GPS "Raskeste vei mot Gøteborg" iom at det ikke var kart i bilen, og jeg ikke vil si at jeg var godt kjent i området :-) var valget enkelt. En gang må være den første. Turen gikk videre i retning Gøteborg. Når jeg nærmet meg Mariestad, så fant jeg meg en parkeringsplass og tok det som var pålagt av døgn hvile ++. Våknet opp ca. 05:00 dagens små gjøremål måtte til før avreise fra nattens hvile plass. Våknet opp til nydelige +3C fuktig asfalt, ca.: 5:20 deilig morgen. Dette blir trivelig........ neste stopp Gøteborg havn (S) og en rolig stund på fergen til Frederikshavn (DK). Den deilige biffen på  båten ble det  dessverre ikke noe av i dag.  

Når jeg kom til meg selv, satte jeg på huk på sidevinduet på høyere side dør.  Hadde jeg truffet det vinduet før bilen lå "rolig" hadde trolig utfallet vert smerte fritt for min del.

Plukket så opp jakka, MagLight'n (lommelykt) og Bag'n  slo av teninga og putta nøkelen i brystlomma.  Ruslet så ut av frontruten som nå hang i topp kant, virket som en svingdør.

En bil hadde stoppet, så jeg vinket med lyset at her var det liv.
Ringte så de viktige, befraktningskontoret og bileieren med beskjed om hva som hadde hendt.  Så min bror med uttrykkelig beskjed, ikke si noe til mamma. Men tror du han klarte det.....??? 

Etter en stund kom det hjelp og en gul fin bil med pene blå lys både her og der.
Da kom Onkel politi, med rutinemessig  lunge prøve/alkotest. Samt bilbergeren med spørsmål om jeg hadde bilnøkkelen,  selvsagt du kan få den. Men da er ansvaret DITT vær forsiktig. :-) Trekkvogn og semitrailer ble  senere kondemnert

De kjørte meg til et hotell for trengende med helsemessige store utfordringer (rette navnet på dette hotellet er Skövde Sykehus) Hyggelig personell. Kjørte meg igjennom full CT fra topp til tå, De konstaterte ingen brudd, bare noe inni hellv.../veldig mye juling. Jeg husker bare brudd stykker fra denne tiden. Kanskje like bra ;-)  Det er hendelser jeg husker fra denne tiden, men tre utmerket seg særlig i min hukommelse.

 
1.)
Den sykepleieren som satt på sengekanten når jeg våknet første gangen, hun satt på sengekanten og strøyk meg på armen for og vekke meg til liv, "er det slik og komme til himmelen" datt det ut av min munn, Nei det du er ikke, det merker du senere når smerte stillende går ut av kroppen. Det var hennes mann som hentet deg fra lastebilen han kjørte ambulansen. En STOR takk for all hjelp, til dere begge. og resten av hjelpe apparatet på sykehuset.

2.)
Dag nr. "en/to" på ettermiddag/kveld, kom  en engel fra av sjåførhjelpen ved TremoTransit i Gøteborg hele veien opp til Skjøde Sykehus på sin fritid. med avis og Coca Cola. Dessverre så er telefon nummeret blitt borte. Hvis han kjenner igjen dette, ta kontakt hvis du ønsker.
Tror han het Geir, har vel hos meg i 30 minutter  før jeg ble borte igjen. for og være ærlig jeg vet ikke, kan ha vert 2 timer med mase av og på, fra min side. Uansett dette var et viktig møte, med en god kollega. 1000 millioner TAKK FOR BESØKET - Måtte vi treffes igjen...

Vil si si jeg slapp rimelig heldig fra ulykken, uansett om det har vert en kronglete vei full utfordringer. Unner ikke min verste "fiende" 10% av dette.

Etter 3 dager med god pleie mest søvn og smerte lindrende. gikk turen hjemover til moderlandet. Med noe tabletter i lommen.

3.)
Takk gud for at jeg kjente og viste at sjåføren som hentet meg hjem, kunne kjøre bil. Det var min kjære bror som også kjørte langtransport og hans gode kone.  Tror jeg i utgangspunktet var et uholdbart nervevrak i bilen på vei hjem.
var det 50 meter til bilen foran, så var jeg livredd.

Mamma møtte meg og pleie passet på meg. (Dessverre er hun ikke blant oss lenger, men dypt savnet). Jeg verken klarte sitte, ligge og stå var upraktisk over tid. Så en kombinasjons løsning var vondt men måtte til. Maltraktert og en skinke og lår som så ut som et verdens kart av alle mulige farger.  Litt om litt viste utfordringene seg,  hukommelse som en guld fisk, 2+7=?  var som høyskole matte i mitt hode, snakket veldig utydelig. + 3 prolapser og en vimplers, måtte bruke logoped.

NÅ STARTER DEN VIRKELIG JOBBEN med veien tilbake til et fungerende menneske og mulig en jobb....

Trening er fortsatt nødvendig i 2023., både for tungen, fysisk smerter og kognitivt for og ikke gå inn i gullfiskens kognitive rike.